Eivind Rindal skriver i sitt leserinnlegg (25.10.06) om Unge Venstre sitt kontroversielle lovforslag angående legalisering av nåværende ulovlige rusmidler.
Som forbudssiden i denne debatten ofte gjør, gir han oss et skrekk-scenario som ikke kan sies å ha rot i virkeligheten. Rindal fyrer av bom-skudd fra første linje, hvor han skriver; ‘Narkotika er forbudt ved lov fordi det er snakk om stoffer med spesielt skadelige virkninger.’ Dette er kanskje tilfelle politisk sett, men det er et forskningsbasert spørsmål – og kan således ikke verifiseres – så fremt Rindals’ kilder ikke er basert på skremselspropogandaen vi får servert fra myndigheter og/eller forbudsorganisasjoner som Ungdom Mot Narkotika eller Forbundet Mot Rusgift. Det er dessverre et resultat av totalforbud som gjør at nøytral og troverdig informasjon blir byttet ut med punktene Rindal baserer påstandene sine på.
Skal vi stole på WHO (Verdens Helseorganisasjon), så er våre to lovlige rusmidler – alkohol og tobakk – listet som de stoffene med de mest alvorlige skadevirkningene. Både hva gjelder fysiologiske virkninger men ikke minst de sosiale skadene som følger, da spesielt fra rusmidlet 87% av Norges befolkning bruker- eller har brukt, alkohol.
Årsaken til kriminaliseringen av de individuelle ulovlige rusmidlene spriker like mye som de over 200 forskjellige stoffene varierer i skadelighet. Grunnlaget for cannabisforbudet har røtter i bl.a rasisme, bomullsindustrien på 30-tallet i USA og ren kunnskapsløshet fra både politikere samt befolkningen i perioden kriminaliseringen ble innført i 1964. Dette går dessverre igjen i dag, over 40 år etter at USA – gjennom FN – presset narkotikalovgivningen på oss, og resten av verden forøvrig.
Når det er sagt, så er ønsket om en regulering av stoffene som oftest ikke basert på graden av skadeligheten til de individuelle stoffene, men heller hvor stor skade forbudet i seg selv gjør på både brukere, deres familier og samfunnet forøvrig. Som med alkoholforbudet, øker organisert kriminalitet, vold, drap, vinningskriminalitet, overdoser og livskvaliteten til tusenvis av nordmenn som trekkes inn i et kynisk marked skapt av forbudet, da ofte fra ung alder av. En legalisering/regulering vil innføre restriksjoner som i dag ikke eksisterer, og skifter ut en politikk som fortsatt spiller opp til et "rusfritt samfunn". Når politikken vår er lagt opp etter feberfantasier bør det vel kanskje ikke overraske oss når det utvikler seg til marerittet vi i dag opplever.
Videre påstår Rindal at en legalisering ufarliggjør forbruket, noe som faller på sin egen urimelighet, da tobakk er lovlig, men vi har til tross for dette nærmest halvert forbruket de siste 10 årene ved bruk av nøytral og troverdig forskning. – Og dette uten å ødelegge et eneste liv i prosessen ved å kjøre i gang heksejakten vi ser brukere av ulovlige rusmidler gjennomgår.
Til slutt vil jeg anbefale Eivind Rindal og alle andre som måtte interessere seg for temaet å lese litt rundt grad av forbruk før- og etter liberaliserende tiltak, og ikke minst kontrastene mellom land med vidt forskjellige måter å behandle dette problemet på. Når man innser at loven spiller en såpass liten rolle over hvor lavt eller høyt et forbruk av narkotika er i samfunnet vårt – og hvor liten effekt politiets arbeid har på dette området, så kan det bli vanskelig å klamre seg fast til dette mislykkede prosjektet. Lovene er irrelevante ser vi på fakta, og da tilsier dette at de på fjernes. logisk eller hva?
En streng regulering av alle rusmidler er et standpunkt som går hånd i hånd med både sosialistiske, konservative, liberale og ikke minst demokratiske idealogier. På tide at våre folkevalgte våkner opp fra marerittet som er forbudet og retter opp på det mest umoralske, ineffektive og skadeligste lovverket innsatt.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
