2007 august | Krigen Mot Narkotika

Jeg er vel blant et svært lite (men voksende) mindretall her i "væra" som ønsker alle dagens ulovlige rusmidler kontrollert av staten. Noen vil kalle dette legalisering–noe det forsåvidt er; men jeg kaller det en etterlengtet kontroll på hva vi kun kan kalle en kaotisk situasjon som kun blir verre innenfor dagens ordning.

Narkotikamiljøet har ingen restriksjoner, og vi har under forbud gitt hele markedet over til organisert kriminalitet, terrorister og de som møtte ønske å tjene seg lette penger. -Vi snakker jo tross alt om verdens tredje største marked, med produkter som når 3000% i profitt. Ingen liv trenger å gå tapt (dog, dette gjør de av helt andre grunner naturligvis) og man tjener seg enormt mye penger for hva som i bunn og grunn er ugress og andre svært rimelige produkter.

Dette skaper en form for kriminalitet som kan krøple et samfunn. Se på Brazil. Noen som får med seg disse sinnsyke tilstandene i landet? Styrt av narkopenger, disse gjengene. Colombia? Landet er rævkjørt av den internasjonale forbudspolitikken! Korrupsjon gjennomsyrer landet, deler av militæret bryter ut i gerriljagrupper som tar kontroll på narkotikamarkedet og driver helvette mot alle og enhver. Mexico. Folk blir drept som mygg i visse områder, lignende situasjon som i Colombia hva gjelder militæret, og politikken gjennomsyres av landet. Kanskje ikke så rart når narkotikamarkedet er den største inntektskilden i landet?

På verdensbasis står narkotikaforbudet for over 50% av all kriminalitet, og dette gjenspeiles også i norsk statistikk. Her snakker vi vinningskriminalitet, mord, vold, prostitusjon, korrupsjon og flerfoldige andre lovbrudd vi kunne begrenset enormt–eller i beste fall fjernet helt, hadde staten fjernet profittmotivet (tilbyr et alternativ til det svarte markedet) og innført strenge restriksjoner.

Dagens ulovlige rusmidler (merkelig nok heter 200 vidt forskjellige stoffer "narkotika"–noe som forøvrig er helt uvitenskapelig og gir ungdom inntrykk av at det er "samme greia") har absolutt destruktive sider ved seg, men jeg synes det er viktig å merke seg at under forbud ser man kun de som faller utenfor. Man hører kun om de som blir tatt, de som forteller livshistorien sin i media, de som går rundt på skoler og skremmer barna fra å ta sitt første hasjtrekk, osv. Dette er en typisk konsekvens av forbud, på samme måte som alkoholforbudet på 20- og 30-tallet ga nærmest identiske konsekvenser på alle nivå. Likhetene er så skremmende at CATO institutet konkluderte–etter å ha gått gjennom historien og hva vi vet vitenskapelig sett, anbefalte at vi så sammenhenget med denne tidligere lovgivningen og hva vi styrer med i idag, under vårt nye forbud.

CATO konkluderte bl.a;

"The evidence affirms sound economic theory, which predicts that prohibition of mutually beneficial exchanges is doomed to failure."

Sterke ord.

En av USAs fremste presidenter var også inne på noe helt essensielt;

"Prohibition will work great injury to the cause of temperance. It is a species of intemperance within itself, for it goes beyond the bounds of reason in that it attempts to control a man’s appetite by legislation, and makes a crime out of things that are not crimes. A Prohibition law strikes a blow at the very principles upon which our government was founded."

Abraham Lincoln (1809-65), U.S. President.
Speech, 18 Dec. 1840, to Illinois House of Representatives

Forbudet skaper rett og slett langt flere problemer enn det løser, og er etter min mening direkte umoralsk. Dagens holdninger mot rusmisbrukere er ufyselige, og vitner om total mangel på empati–og ikke minst forståelse av narkotikapolitikk. Folk er vokst opp med en lov (som USA dessverre trødde over hodene våre i 1964) og kan ikke tenke seg til noe annet. For oss er disse lovene helt normale. Men det er de ikke. De er faktisk svært unaturlig, og vil aldri gjøre jobben vi vil de skal gjøre. Lovbrudd som ikke er rettighetskrenkende–dvs. ikke går direkte ut over en annen persons frihet, vil aldri ha en prevantiv effekt. De som ønsker å prøve et av disse rusmidlene vil gjøre det uansett hva konsekvensene er. Se på Asia, der er det i flere land dødsstraff og svært lange fengselsstraffer for salg av små doser og t.o.m for bruk. Forbruket når snart europeiske høyder, til tross for å alltid ha hatt et lavt forbruk historisk sett (noe jeg mistenker har med kulturelle betingelser å gjøre).

Når lovene ikke stopper folk i enorme folketall fra å styre unna disse rusmidlene har de ingenting der å gjøre. Hvor mye skade skal forbudet gjøre på samfunnet vårt før vi innser at det ikke er verdt det? I USA har 90% av alle drap en direkte sammenheng med narkotikaforbudet (skjer som en følge av det kriminelle markedet som skapes av å forby stoffene). Er det verdt det? Det er snakk om 10-12.000 menneskeliv som kunne vært reddet hvert eneste år. Noe den feite slasken Michael Moore glemte å nevne i Bowling For Columbine.

Sammenlign dette med de 5.000 menneskelivene som går tapt hvert år som følge av overdoser av disse ulovlige stoffene. La oss sette det i perspektiv; det dør 440.000 av sigaretter hvert år i USA, og 150.000 av alkoholOVERDOSER (vi liker å kalle det ‘forgiftning’ for å føle oss overlegen til de ekle knarkomanene). Videre dør det rundt 25.000 av lovlig medisin!

Årsaken til at folk hater de slitne narkomane på gata er fordi politikken legger opp til en svært destruktiv livsstil som rammer oss alle. Kriminaliser alkohol og dens brukere og dere vil se liknende resultater. – Og forbruket av alkohol (og tobakk for den saks skyld–skulle vi være så dum å kriminalisere det stoffet også) ville holdt seg stabilt eller økt, slik dagens ulovlige rusmidler har gjort under narkotikaforbudet.

Det ble vel kanskje litt for langt, men det må sies at dette er et svært komplisert tema med mange faktorer som spiller inn. Jeg kan avslutte med å si at de fleste eksperter på området og de fleste (fremste) økonomer i verden (Milton Friedman, nobelprisvinner i økonomi f.eks) ønsker å se en liberalisering, da i mange tilfeller av alle dagens ulovlige rusmidler. Det er et tema de fleste som aldri har lest et ord om politikken tror de kan hoppe inn i debatten og være skråsikker i sin sak, noe som gjør debatt svært vanskelig, og ofte ender opp med to ekstreme motpoler hvor begge parter blir mer interessert i å la seg selv bli hørt–fremfor å høre på nye argumenter og hva vi faktisk vet etter 40 år med denne politikken. Den var litt frekk.

Til slutt vil jeg bare anbefale alle som måtte lese dette innlegget å ta turen til YouTube i 13 minutter. Hvil øynene deres på en gjeng politimenn som forteller deg mye av hva jeg allerede har sagt. Jeg regner bare med slike seriøse karer er mer overbevisende enn en "sivil" tufs som meg!